Tord Folesson (990-1030)
990--1030 (man)
Född:
circa 990
More og Romsdal, Norway
Död:
July 29, 1030 (40)
Stiklestad
Närstående:
Husband of Ålov Einarsdotter och NN
Father of Gudrun Tordsdotter på Giske; gudrun torsdotter och Oløv Tordsdotter
Tord Folesson
http://no.wikipedia.org/wiki/Tord_Foleson
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Tord%20Folesson
Bar kongsmerket på Stiklestad
http://www.tore-nygaard.com/middelalder/561.htm
http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Tord%20Folesoneng.asp
Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært «ættestor».
Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:
«212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.
Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.»
«226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.»
«227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: «Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes?» I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.» 1
1. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.
--------------------
Tord Foleson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tord Foleson er kjent fra Slaget på Stiklestad der han var Olav Haraldsson (Senere Olav den hellige)s merkesmann. Han gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket 29. juli 1030.
Historien om Tord Foleson har inspirert dikteren Per Sivle til diktet: «Tord Foleson». Siste vers fra dette diktet, her i versjon 1901, blir ofte resitert:
«Mannen kan siga,
men Merket det maa
i Noreg si Jord
som paa Stiklestad staa.
Og det er det stora,
og det er det glupa,
at Merket det stend,
um Mannen han stupa.»
Diktet blir tatt til inntekt for heltedåd og selvoppofrelse i strid, noe som har inspirert mange. Et eksempel er at første verset fantes på NS-monumentet på Stiklestad. Ironisk nok står de to siste linjene (Men merket det stend, um mannen han stupa) på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. [1]
Litteratur og henvisninger [rediger]
1.^ Ola Svein Stugu: Historie i bruk (s. 75), forlaget Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-7214-0
Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.
--------------------
Tord Foleson er kjent fra Slaget på Stiklestad der han var Olav Haraldsson (Senere Olav den hellige)s merkesmann. Han gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket 29. juli 1030.
Historien om Tord Foleson har inspirert dikteren Per Sivle til diktet: «Tord Foleson». Siste vers fra dette diktet, her i versjon 1901, blir ofte resitert:
«Mannen kan siga,
men Merket det maa
i Noreg si Jord
som paa Stiklestad staa.
Og det er det stora,
og det er det glupa,
at Merket det stend,
um Mannen han stupa.»
Diktet blir tatt til inntekt for heltedåd og selvoppofrelse i strid, noe som har inspirert mange. Et eksempel er at verset fantes på NS-monumentet på Stiklestad
[rediger] Litteratur
Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.
[rediger] Eksterne lenker
Slektside med sitater fra Snorre
--------------------
Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært «ættestor».
Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:
«212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.
Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.»
«226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.»
«227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: «Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes?» I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.»
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17. -------------------- http://worldconnect.rootsweb.ancestry.com/cgi-bin/igm.cgi?op=GET&db=wensell&id=I3802 | |
|
G e n v ä g a r
