Skofte Ogmundsson Giske (1040-1103)
1040--1103 (man)
Begravningsort:
Roma, Lazio, Italia
Född:
1040
Giske, Møre og Romsdal, Norway
Död:
1103 (63)
Roma, Lazio, Italia
Närstående:
Son of Ogmund til Giske, * och Oløv Tordsdotter, *
Husband of Gudrun Tordsdotter på Giske
Father of Sigrid på Stadheim; Aure-Pål Giske; Tora Skoptisdóttir, Giske; Ogmund Giske; Finn Giske och 3 andra
Brother of Ingeborg Giske
Skópti (Skopte, Skofte) Ogmundsson Giske.
Foreldre: Ogmund Thorbergsson & kone
Gift med Gudrun Thorsdóttir
Barn:
1. Ogmund
2. Finn
3. Tord
4. Thora
5. Aure-Pål
6. Ragnhild
LINKS
http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWEGIAN%20NOBILITY.htm#ThorbergArnessonMRagnhild
http://no.wikipedia.org/wiki/Skofte_Ogmundsson
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Skofte_Ogmundsson/utdypning
MEDIEVAL LANDS
OGMUND Thorbergsson . His name is confirmed by Snorre naming his son "Skopte Ogmundson, a grandson of Thorberg"[46]. m ---. The name of Ogmund´s wife is not known. Ogmund & his wife had one child:
a) SKOPTI Ogmundsson of Giske (-Rome 1103). Snorre names "Skopte Ogmundson, a grandson of Thorberg", when recording that he "dwelt at Giske in Sunmore"[47]. Snorre records that Skopte Ogmundson travelled from Norway with his sons Ogmund, Fin and Thord, that Skopte died in Rome, and that his sons also died during the journey[48].
m GUDRUN, daughter of THORD Folason & his wife ---. Snorre names "Gudrun, a daughter of Thord Folason" as the wife of "Skopte Ogmundson"[49].
Skopti & his wife had four children:
i) OGMUND (-[1103]). Snorre names (in order) "Ogmund, Fin, Thord and Thora" as children of "Skopte Ogmundson" & his wife[50]. Snorre records that Skopte Ogmundson travelled from Norway with his sons Ogmund, Fin and Thord, that Skopte died in Rome, and that his sons also died during the journey[51].
ii) FINN (-[1103]). Snorre names (in order) "Ogmund, Fin, Thord and Thora" as children of "Skopte Ogmundson" & his wife[52]. Snorre records that Skopte Ogmundson travelled from Norway with his sons Ogmund, Fin and Thord, that Skopte died in Rome, and that his sons also died during the journey[53].
iii) TORD (-Sicily [1103]). Snorre names (in order) "Ogmund, Fin, Thord and Thora" as children of "Skopte Ogmundson" & his wife[54]. Snorre records that Skopte Ogmundson travelled from Norway with his sons Ogmund, Fin and Thord, that his sons all died during the journey, Tord dying last in Sicily[55].
iv) THORA Skoptisdatter. Snorre names (in order) "Ogmund, Fin, Thord and Thora" as children of "Skopte Ogmundson" & his wife, specifying that Thora married "Asolf Skulason"[56]. In an earlier Saga, Snorre names "Thora, a daughter of Skopte Ogmundson" as the wife of "Asolf of Reine"[57].
m ASULF Skulesson of Rein, son of SKULI Tostesson & his wife Gudrun Nefsteinsdatter.
----------------
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
-------------------------------------
NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON
Skofte Ogmundsson, født 1040, død 1103, dødssted Roma, nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent. Lendmann. Foreldre: Ogmund Torbergsson; morens navn er ikke kjent. Gift med Gudrun Tordsdatter, datter av Olav den helliges merkesmann Tord Folesson. Sønnesønn av Torberg Arnesson (død ca. 1050); muligens dattersønns sønn av Erling Skjalgsson (død 1027); grandnevø (brorsønns sønn) av Kalv Arnesson (død ca. 1051) og Finn Arnesson (død ca. 1065); fetter av kong Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093); far til Ragnhild Skoftesdatter; morfar til Gregorius Dagsson (død 1161); farfars morfar til Skule Bårdsson (død 1240).
Skofte hørte til en av de aller fremste ættene i landet, Arnmødlingene eller Arnungene, som hadde storgården Giske på Sunnmøre som sitt hovedsete. Farfaren var Torberg Arneson, som var gift med Erling Skjalgssons datter Ragnhild (det er likevel usikkert om hun var Skoftes farmor). Skoftes faster Tora var Harald Hardrådes frille i et fast forhold og mor til kongens barn. Gjennom dette var Skofte søskenbarn til kong Olav Kyrre.
Den nære forbindelsen til kongehuset gjorde det naturlig for forfatterne av kongesagaene i det minste å nevne Skofte, selv om de ellers ikke hadde mye å fortelle om ham. Han hadde tittel av lendmann, en stilling som både innebar en nær tilknytning til kongen og posisjon som lokal stormann på Nordvestlandet.
Skofte var antakelig noen år eldre enn Olav Kyrre, men er ikke omtalt i forbindelse med Olavs langvarige regjering. Det skyldes nok først og fremst at kongesagaene har svært lite å fortelle om Olav, siden kongedømmet hans var så fredelig og udramatisk. Sønnen og etterfølgeren Magnus Berrføtt drog derimot på flere krigstog de ti årene han var konge, så vel til Skottland og Irland som inn på svensk område. I slike forbindelser var lendmennene viktige, og Skofte og sønnene hans er i de fleste sagaene tatt med i oppregningen av hvilke stormenn som var med kongen. Men noe ut over det at navnene er nevnt, står ikke.
Bare Snorre forteller om en bitter konflikt som utviklet seg 1101 mellom kong Magnus på den ene siden og Skofte og sønnene hans på den andre. Uenigheten dreide seg om en arv Skofte hadde mottatt, og som kongen gjorde krav på. Magnus viste seg helt ubøyelig i denne konflikten – også etter at Finn, Skoftes sønn, hadde bedt kongen om å gi etter. Det skinner igjennom hos Snorre at dette var så mye mer kritikkverdig som Finn året før hadde reddet kongens liv under et tilbaketog i Sverige, med stor fare for sitt eget liv.
Som følge av konflikten erklærte Skofte seg løst fra kongens tjeneste. Sammen med sønnene Finn, Ogmund og Tord forlot han landet høsten 1102, for i Det hellige land å slutte seg til korstoget der. Dette er de første norske korsfarerne vi vet om. De overvintret i Flandern og seilte sommeren 1103 inn i Middelhavet. Skofte ble imidlertid syk og døde i Roma. Snorre sier at også sønnene hans døde på denne ferden, og at de andre som var med, så kom tilbake til Norge senhøstes 1103 – “noen fra Jerusalem, andre fra Miklagard” (Konstantinopel).
Snorre hadde som sagt ingen skriftlige forelegg for denne beretningen, og hele konflikten er sett i et sterkt kongekritisk perspektiv. Det er grunn til å tro at Snorre bygde på muntlig tradisjon, som han ble kjent med under besøk i Norge. En rimelig gjetning er at hjemmelsmannen var Snorres venn, hertug Skule; Skules farfar var dattersønn av Skofte. Dette betyr i så fall at Snorre gjenforteller det som ble fortalt i Giskeætten. Skoftes yngste sønn Pål overtok Giske etter faren.
Kilder og litteratur
* HKr.
* NFH, bd. 2, 1855
* H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
-------------------------------------
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.» 1
1. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.
--------------------
860751442. Lendemann Skofte Agmundsen GISKE (20443) (20444) was born in 1040 in Giske. He was a Lendemann in 1066. (20445) (20446) Deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orkenøene 1098. He died in 1103 in Roma (I).(20447) Han var brorsønn av Eystein Orre og omtales etter Olav Kyrres død som en eldre mann som hadde voksne sønner og i lengre tid hadde bodd på familiesetet Giske. Han hadde 1101-1102 en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor 1102 med 5 velutrustede skip med sine 3 sønner Finn, Agmund og Tord, drog til Flanderen, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibralter og Rom hvor han døde. He was married to Sigrid TORDSDTR. (20448)
860751443. Sigrid TORDSDTR was born before 1031.(20449) Children were:
866329 i. Tora Skoftesdtr GISKE.
Ogmundson, Skopti
Father: Thorbergsson, Ogmund
Associated with Thordsdottir, Gudrun
Child 1: Skoptisdottir, Thora
Child 2: Skoptisson, Ogmund
Child 3: Skoptisson, Thord
Child 4: Skoptisson, Finn
Child 5: Skoptisson, Paul
Child 6: Skoptisdottir, Ragnhild
--------------------
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.»
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.
--------------------
Skofte Ogmundsson ble neste eier av Giske (etter Eystein Orre), brorsønn av Eystein Orre. Han var også fetter av kong Olav Kyrre, sønn av Harald Hardråde. Dette nære slektskapet bidrog nok at den allerede mektige ætten ble enda mektigere. Men selv om det var nært slektskap mellom ætten på Giske og kongeætten var kong Magnus Barfot, sønn av Olav Kyrre, uvennlig mot sine slektninger. Og det selv om sønnene til Skofte, Ogmund og Finn, hadde gjort store offer for sin konge. Vennskapet ble ikke noe bedre da Magnus tok til seg en arv som rettmessig skulle ha tilfalt Skofte. Kongen var hissig, og det ble nesten åpen kamp. Etter det ble Skofte og sønnene enige om ikke å møte kongen samlet, de frykt da for at han kunne gjøre ende på alle samtidig. En etter en reiste de så til Magnus, minnet han på det nære slektskapet og med hvilken oppofrelse de hadde tjent ham. Ingen ting hjalp, og det eneste de kunne gjøre for å berge liv og eiendom på var å rømme fra landet. For å skjule flukten og berge æren la Skofte og sønnene Finn, Ogmund og Tord ut på korstog. Det sies at Skofte, sønnene og de mennene som fulgte dem var de første nordmenn som dro ut på korstog. Underveis døde både Skofte og sønnene, men mennene som fulgte med på ferden gjennomførte korstoget. -------------------- Lendermann.
Kilde: nermo.org -------------------- Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske. Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlason: Magnus Berrføtts saga: «11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Foleson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsulv Skuleson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skofteson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund: «Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt. -------------------- http://worldconnect.rootsweb.ancestry.com/cgi-bin/igm.cgi?op=GET&db=wensell&id=I3788 | |
|
G e n v ä g a r
